Noen språkelementer som man vanligvis ikke kaller affikser, blir likevel brukt i ordoppbyggingen på bestemte måter etter noen bestemte regler. Ordoppbyggingen gjøres nesten alltid etter de vanlige prinsippene om kombinoj {konbinasjoner) og frazetvortoj (småsetningsord), men med en eller annen tilføyd spesialitet. Disse elementene kalles affikslignende. Andre elementer dukker svært ofte opp i sammensetninger, og også disse kan ligne affikser, selv om de faktisk bare følger den ordinære odbyggingsreglene. Også disse elementene kan man kalle affikslignende.w

Affikslignende røtter og sammensetninger

Her er noen eksempler på ordinære røtter som ofte brukes som affikser.

FIN

FIN brukes ofte som prefiks for å vise «inntil slutten av en handling» i stedet for det prefikslignende el: finkanti, finfari, finmanĝi.

HAV, PLEN, RIĈ

Røttene HAV, PLEN og RIĈ kan brukes som suffikser for å presisere betydningen av adjektivet: barba → barbhava, trua → truhava, manka → mankohava, ama → amoplena, brua → bruoplena, flora → florplena, fuma → fumoplena, ora → ororiĉa, herba → herbriĉa, senta → sentriĉa.

KELK

Det prefikslignende KELK viser en multiplisering av et ikkedefinert, men ikke veldig stort tall (mer enn én): kelkdek = «noen titalls», kelkcent = «noen hundre», kelkmil = «noen tusen». Vær oppmerksom på trykket: kElkcent, kElkmil. KELK er ikke et småord, men en rot. Derfor er det ikke mulig å dele disse ordene. Ikke skriv kelk dek, kelk mil, men kelkdek, kelkmil. Det er alltid mulig å skrive: kelkaj dekoj, kelkaj miloj osv.

KELK som suffiks viser et tillegg av et udefinert antall (mer enn én): dekkelke = «ti og noe», tridekkelk-jara = «være tretti og noen år, i trettiårene»

Noen ganger kan man se prefiket KELK i betydningen «nesten»: kelkmil = «nesten tusen, i nærheten av tusen». Dette bryter med den tidligere forklaringen også brukt av Zamenhof, og er ikke anbefalt.

KELK er også brukt som prefiksi tabellord med I for å utheve ikkedefinerbarheten: kelkiuj = «noen (personer)», kelkiom = «et antall av noe». Den noen ganger brukte formen kelkiu (uten J) er selvmotsigende. Iu viser til akkurat ett individ mens KELK viser til mer enn ett.

ON-ord

Sammensettinger med suffikset ON er ofte brukt som prefiks: 3}duonhoro = «halvtime», kvaronlitro = «kvartliter», milonmilimetro = «tusendels millimeter», trionparto = «tredjedel». Det er mulig å lage vanlige sammensettinger istedenfor: horkvarono (= «en kvart time»): Pasis certe horkvarono, antaŭ ol la floreto povis denove rekonsciiĝi. Former som horkvarono er likevel svært sjeldne.

DUON som prefiks har noen ganger en spesiell betydning: «nesten halv, ukomplett»: duonnuda = «nesten naken», duonkuirita = «ikke helt ferdig kokt».

Ved slektskap har DUON to egne betydninger. Der viser slektskap gjennom kun den ene av foreldrene og også slektskap ved gjengifte: duonfrato = 1. halvbror, som kun har én felles forelder, 2. sønn av stemor/stefar ; duonfilo = sønn av ektefelle, stesønn; duonpatro =mors nye ektemann, stefar; duonpatrino = fars nye kone, stemor.

VIC

VIC brukes som prefiks for å vise til en sak eller person som er vara eller som kan erstatte noen eller noe: vicprezidanto = «nestleder», vicdirektoro = «visedirektør», vicrado = «reservehjul»

Roten VIC kan også brukes som prefiks for å vise familiært slektskap ved gjengifte (som «ste-» på norsk): vicpatro, vicfilo, vicfrato. I slike DUON-ord, som kan ha begge betydningene av det familiære DUON (halv), er VIC foretrukket ved slektskap som er et resultat av gjengifte, og DUON bare ved ekte halve slektskap.

VIR

VIR brukes som prefiks for å vise hannkjønn. Sammenlign med suffikset IN. Man kan bruke VIR på den måten kun til noe som kan ha kjønn, og ikke til ord som ikke i seg selv er mannlige.

VIR brukes som prefiks særlig i dyreord:

Også i ord for mennesker kan man bruke VIR som prefiks: virhomo, virprezidanto, virsekretario. Men i menneske-ord foretrekker man å bruke VIR som adjektiv: vira homo, vira prezidanto, vira sekretario.

Svært ofte tar man likevel bort VIR, selv om det er snakk om et hanndyr eller en mann.

Legg merke til at det selvstendige ordet viro (mann) alltid betyr «voksen mann», mens VIR som prefiks kun viser hannkjønn (ikke menneskelighet, heller ikke voksenhet). Ordet vira viser her kun hankjønn, inklusive noe menneskelig eller voksent, avhengig av kontekst.

Affikslignende preposisjoner

Ord som bruker en prepozicio (preposisjon) som prefiks er vanligvis 3}frazetvortoj (småsetningsord). Preposisjonen brukes som prefiks til det ordet som det hører til i hele setningen:

En prefiks-preposisjon kan også være et klargjørende forledd i en kombino (sammensetning). I et slikt ord er preposisjonen ikke rollemarkør til elementet etter, men relaterer til noe annet:

Når man bruker et slikt ord i en setning blir den prefikslignende preposisjonen ofte gjentatt foran det som den er relatert til: Li eliris el la dormoĉambro kaj eniris en la manĝoĉambron. Men ofte gjentar man ikke preposisjonen foran det som det er relatert til, men bruker i stedet en annen preposisjon: Ĝi parolas nur pri tiaj instruoj, kiuj ne kontraŭparolas al la scienco. Al i stedet for å gjenta kontraŭ. Det som den prefikslignende preposisjonen er relatert til kan ofte dukke opp som objekt i slike verb: La belan Saran li jam kelkfoje ĉirkaŭiris. = Ĉirkaŭ la bela Sara li jam kelkfoje (ĉirkaŭ)iris. Men svært ofte er objektet til slike verb noe helt annet uten direkte relasjon til den prefikslignende preposisjonen: Alportu al mi metron da nigra drapo.

El

El kan være en helt normal prefikslignende preposisjon i sammensetninger og småord, f.eks: eliri (sammensetning) = «gå til noe», elbati (sammensetning) = «slå ut noen», el (la) lito → ellitiĝi (småord) = «stå opp (av sengen)».

Men prefikset el (ut, utav) er i sammensetninger også brukt med den sær betydningen «komplett, til slutt, til bristepunktet, til det forsvinner»:

Noen av disse el-ordene har fått en særskilt (figurativ) betydning:

Dersom det er fare for misforståelse mellom den egne betydningen av el og den spesielle «til endes»-betydningen, brukes et annen prefikslignende uttrykk for å utrrykke «til endes». Slik brukes f.eks. tra, for, SAT og FIN. Man må likevel alltid passe på at de brukte røttene eller småordene brukes i en sammenheng som gir mening, f.eks. trabori, trakuri, forkaŝi, satmanĝi, finkanti, finfari, finmanĝi. Man kan også vise denne betydningen ved hjelp av flere ord, noe som ofte er den beste løsningen: legi ĝisfine, kuri tra la tuta urbo, manĝi ĝis sateco, kanti ĝis la fino, kanti la tutan kanton o.s.v.

Pri

I småsetningsord (med A-endelse eller E-endelse) brukes pri som prefiks på vanlig måte, f.eks: pri amo → priama = «sånt som handler om kjærlighet», pri nutro → prinutra = «sånt som handler om næring».

I sammensetninger gir prefikset pri et transitivt verb. Eller det gjør et ikketransitivt verb transitivt, eller det gjør et allerede transitivt verb til et nytt transitivt verb. Vanligvis har disse pri-verbene opprinnelig et pri-adverbial som objekt:

I noen tilfeller har denne typen pri-verb objekt som som opprinnelig ikke var et pri-adverbial, men f.eks. et de-adverbial eller et al-adverbial. I disse verbene mister pri sin egne betydning og brukes kun for å endre ordklassen. Pri er brukt på denne måten særlig i noen få tradisjonelle verb:

i noen sammenhenger brukes prefikset pri kun til å gi verbet ny betydning som på en eller annen måte relateres til den opprinnelige betydningen:

I den betydningen ligner pri på suffikset UM.

Andre affikslignende småord

Foruten preposisjoner kan også mange andre småord brukes som prefiks på forskjellige måter. Her vil du få se bare noen viktige eksempler på slik bruk,

Ĉi

Det plasserende småordet ĉi («her») brukes svært ofte som prefiks i småsetningsord med A-endelse eller E-endelse. Vanligvis brukes bindestrek etter ĉi for å tydeliggjøre:

Legg merke til at ĉi er et selvstendig ord i tiu ĉi, ĉi tiu, tie ĉi, ĉi tie o.s.v. Ikke bruk bindestrek i slike tilfeller.

Fi

Interjeksjonen fi brukes ofte som prefiks i betyningen «hatet, avskyelig». Prefikset fi viser subjektiv indignasjon eller moralsk fordømmelse imot det som kommer etter:

Prefikset fi og suffikset AĈ ligner hverandre. Fi er mer subjektivt. Det uttrykker indignasjon og hat. AĈ er mer objektivt. Det viser udugelighet og dårlig kvalitet.

For

Det plasserende og bevegende småordet for (bort) brukes ofte som prefiks i handlingsord: foriri, foriro, forkuri, forkurado, forfali, forĵeti, forŝiri, forpermesi, fortimigi, forargumenti, forbuĉi, fordormi, foresti, foresto. Alle disse ordene er helt normale sammensetninger. Man kan også bruke de i disse ordene: forŝiri ≈ deŝiri, forpreni ≈ depreni, fortranĉi ≈ detranĉi. Men for gir en kraftigere betydning.

Mem

Prefikset mem har to ulike betydninger: 1. «uten hjep fra andre»: memvole, memlerninto, memdisciplino, memstara, memkompreneble. 2. «til seg selv, med seg selv, seg selv»: memestimo, memamo, memdefendo, memmortigo, memportreto, memofero. Dersom betydningen er «seg selv», kan man også bruke sin som prefiks.

Ne

Ne som prefiks viser fravær eller mangel av noe (f.eks. en egenskap): neĝentila (uhøflig), nelonge (ikke lang, kort), nefermita (lukket, uåpen), nematura (umoden), nelerta (udyktig), nekomprenebla (uforståelig), nelegeble (uleselig), nekredebla (utrolig), nejudo = «person som ikke er jøde», ne-Kopenhagano = «person som ikke er fra København».

Sin

Pronomenet si med N-endelse brukes ofte som prefiks i stedet for mem i betydningen «seg selv»: sinfido, sindefendo, singarda, sindona.

Sin som selvstendig ord brukes kun om tredjeperson. Men sin som prefiks brukes også om første- og andreperson: Kontraŭ s-ro K. mi estos singarda. = Mi gardos min kontraŭ s-ro K.

Sin-ord er småsetningsord som kommer fra infinitiv-setninger: sin defendi → [sin defendi]-(ago)-O → sindefendo = «handlingen å forsvare seg»

Slike sin-ord kan ha en hvilken som helst endelse unntatt verbendelse: sinfido, sinfida, sinfide. Dersom man ønsker å bruke verbendelse, må man gå tilbake til den opprinnelige setningsleddet hvor sin var et eget ord. Dersom sin ikke relaterer til tredjeperson, må man endre til min, nin eller vin ifølge betydningen:

I denne typen ord tar man vare på N-endelsen i sin. Normalt faller likevel N-endelser (og J-endelser) bort inne i sammensatte ord .