Bokstaver

Her er alfabetet i Esperanto:

• Aa ami å elske
• Bb bela pen
• Cc celo mål
• Ĉĉ ĉokolado sjokolade
• Dd doni å gi
• Ee egala lik, likeverdig
• Ff facila enkel
• Gg granda stor
• Ĝĝ ĝui å nyte
• Hh horo time
• Ĥĥ ĥoro kor
• Ii infano barn
• Jj juna ung
• Ĵĵ ĵurnalo tidsskrift
• Kk kafo kaffe
• Ll lando land
• Mm maro hav
• Nn nokto natt
• Oo oro gull
• Pp paco fred
• Rr rapida rask
• Ss salti å hoppe
• Ŝŝ ŝipo skip
• Tt tago dag
• Uu urbo by
• Ŭŭ aŭto bil
• Vv vivo liv
• Zz zebro zebra

Majuskler og minuskler

Alle bokstaver finnes i to former: majuskel (stor bokstav, forbokstav) og minuskel (liten bokstav). Minuskelen er de normale bokstavene. Majuskel bruker man som første bokstav i setninger og som forbokstav i egennavn.

Aksenttegn

Seks bokstaver er unike for Esperanto Ĉ, Ĝ, Ĥ, Ĵ, Ŝ kaj Ŭ. De har aksenttegn. Aksenttegnet ^ kalles sirkumfleks. Tegnet over U kalles brevetegn.

Når man ikke kan bruke de rette diakritiske tegnene kan man bruke en alternativ skrivemåte. Det offisielle alternative skrivemåten er H-skrift som man finner i Fundamento de Esperanto. I H-skrift setter man en H etter bokstaven istedet for sirkumflex, og man utelater brevetenget over Ŭ: ch, gh, hh, jh, sh, u. Når man skriver på data, f. eks e-post, er det mange som setter en X etter bokstaven i stedet for sirkumfleks og brevetegn: cx, gx, hx, jx, sx, ux.

Uttale

Bokstavene A, E, I, O og U er vokaler. Alle andre er konsonanter. Alle bokstaver skal uttales. Det vinnes ikke stumme bokstaver.

Vokaler

Aksent

I ord med to eller flere vokaler, uttales en vokal med større trykk enn de andre. Den har betoning. Betoningen ligger alltid på nest siste vokal (her viser vi betoningen med stor bokstav): tAblo, nenIam, rapIda, taksIo, familIo, revolvEro, krokodIloj, eskImo, diskUtas, mEtro, metrOo, Apud, anstAtaŭ, trIcent, mAlpli, Ekde, kElkmil osv.

O kan erstattes med apostrof. Apostrofen blir regnet som vokal ( ikke uttalt), og aksangen blir ikke forandret: taksI', familI', revolvEr', metrO'

Vokalvariasjon

Uttalen av vokalene kan variere, innenfor visse grenser. Det er viktig at uttalen ikke ligner en annen av de fem vokalene.

Lengden på uttalen av vokaler har ingen betydning i Esperanto. Man kan uttale dem lange, middels lange eller korte, alt etter hva man ønsker.

Alle vokaler i Esperanto uttales uten å flytte tungen. Man ikke flytter tungen fra en posisjon til en annen mens man uttaler en enkelt vokal. F. eks. skal ikke E høres ut som "ej" og O ikke som ""oŭ".

Konsonanter

Halvvokaler

Halvvokalene J og Ŭ er etter uttalemåten vokaler, men de har en rolle i språket som konsonanter. De er alltid korte, og kan aldri ha trykk. Halvvokaler kommer alltid foran eller etter en ekte vokal. Ŭ finnes vanligvis kun i kombinasjonene «aŭ» og «eŭ».

Konsonantvariasjon

Når en ustemt konsonant står foran en stemt konsonant, har mange en hang til å gjøre den stemt: akvo → "agvo", okdek → "ogdek" Og motsatt, når en stemt konsonant står foran en ustemt konsonant, har mange en hang til å gjøre den ustemt: subtaso → "suptaso", absolute → "apsolute". Disse endringene er i prinsippet aldri korrekte, men i praksis er de ofte tolererte dersom de ikke skaper misforståelser. Noen ganger vil noen kanskje ha hang til å gjøre en finitt stemt konsonant ustemt: apud → "aput", sed → "set", hund' → "hunt", naz' → "nas". Disse endringene er likevel ikke aksepterte. Man må unngå dem.

Brukere av enkelte språk har hang til å uttale kombinasjonen KV og GV som respektivt «Kŭ» og «gŭ»: akvo → "akŭo", kvin → "kŭin", gvidi → "gŭidi". Ŭ kan aldri etterfølge en konsonant i esperanto-ord, og derfor kan misforståelser oppstå, men den uttalen er vanligvis å annse som feil.

I noen språk uttaler man P, T, K, C kaj Ĉ med aspirasjon, som om det kommer en svak H etter lyden. I esperanto er disse lydene normalt uaspirert, men her finnes ingen bestemte regler. Man kan altså uttale med aspirasjon om man vil, men pass på at aspirasjonen ikke høres ut som en ekte H.

L uttales med devis lukke ved tennene. Dersom man stenger kun der, høres L-en «lys» ut. Dersom man samtidig hever bakdelen av tungen mot velum (ganeseglet), høres L-en «mørk» ut (som en u). Denne «mørke» L-en er et helt greit alternativ, men vær obs på at den ikke må høres ut som en Ŭ, som den vil gjøre dersom hovedlukket ved tennene tas bort.

Når N står foran en vislelyd eller en velar lyd, kan man ha hang til å endre N-en til en vislelyd (liten forskjell) eller en velar lyd (stor forskjell), for å lette uttalen: tranĉi, manĝi, longa, banko o.a. Dette er ikke noe problem siden det ikke finnes nasaler som er vislende eller velare på esperanto hvor N kan skape misforståelser. På samme måte kan man ha hang til å uttale M labiodentalt foran en annen labiodental lyd: amforo, ŝaŭmvino o.a. Dette er også uproblematisk. Men man må passe på å ikke uttale N labiodentalt: infero, enveni o.a. fordi man da kan forveksle N og M, noe som ikke er akseptabelt. Selvfølgelig kan man alltid uttale N og M på den grunnleggende måten.

R er vanligvis dental, men faktisk betyr det ikke noe hvor i munnen lyden uttales. F.eks. er velar R er helt greit alternativ. Det viktige med R er at den må være en vibrant. Så velar R må helst være vibrant (rullende), noe som betyr at drøvelen dirrer mot tunga. R må være dirrende på samme måte hvor enn i ordet lyden står. I f.eks rivero (elv) skal de to R-ene uttales på samme måte. Man bruker også andre typer R-lyder, og de er i praksis aksepterte uttalemåter. Man må bare passe på at R-lyden ikke kan forveksles med andre konsonanter eller med en av de fem vokalene.

Lengden på konsonanten er helt uten betydning. Man kan uttale dem lange, middels lange eller korte, alt etter behag.