Ordelementene O, A, E, I, AS, IS, OS, US og U er ordklasseendinger. De er meget viktige i ordlaging. Det eksisterer også endelsen J og endelsen N. De er ikke viktige i ordlaging.

Småord er allerede i seg selv ord: por, mi, jam, ecx, tiam, anstataux, je, jes og andre.

De fleste ordelement er radikoj. Hver rot har allerede i seg selv betydning, men en rot kan ikke framkomme alene som et ord. Det trenger en ordklasseendelse.

• Noen røtter viser menesker, personer, f. eks.: AMIK, TAJLOR, INFAN, PATR, SINJOR, VIR...
• Andre røtter viser dyr, f. eks: CXEVAL, AZEN, HUND, BOV, FISX, KOK, PORK...
• Andre er vekster, eksempelvis: ARB, FLOR, ROZ, HERB, ABI, TRITIK...
• Noen røtter er verktøy, f.eks. : KRAJON, BROS, FORK, MASXIN, PINGL, TELEFON...
• Mange røtter er navn på handlinger, f. eks. : DIR, FAR, LABOR, MOV, VEN, FRAP, LUD...
• Andre røtter er navn på egenskaper eller kvaliteter, f.eks. : BEL, BON, GRAV, RUGX, VARM, GUST, PRET...

Det eksisterer mange forskjellige grupper og kategorier, ikke bare de her foran. Noen røtter er vanskelige å klassifisere, noen har flere betydninger, andre har en meget spesiell betydning, men alle har en eller annen betydning.

For å bruke en rot rett med forskjellige endelser må man kjenne til betydningen til roten. Viktigheten til rotens betydning viser godt det klassiske eksemplet til røttene KOMB og BROS.

De to verbene kombi og brosi har meget lik betydning. De viser begge handling, og de to handlingene er meget like. Men hvis man forandrer de til substantiv, er de plutselig komplett forskjellige.

Forklaringen på denne drastiske forandringen er det faktum at allerede roten har betydning. KOMB er navnet på en bestemt handling, mens BROS er navnet på et bestemt verktøy. Med O- endelse er navnene på handling og verktøy helt forskjellige saker. Men med verbendelse får de begge handlingsbetydning. KOMB forandrer seg knapt, fordi den allerede er handling i seg selv. BROS blir likevel forandret, og viser den handlingen, som man vanligvis gjør med børste.

Hvis man ønsker et substantiv for den handlingen, som man gjør med børste, må man gjøre en sammensetning: bros-ad-o. Det samme, hvis man ønsker et ord for den handlingen, som man bruker når man kjemmer, må man også bruke sammensetning: komb-il-o.

Det finnes mange slike rotpar, hvor betydningen til verbformene er lignende, mens O- formene er forskjellige. Forklaringen er alltid at rotbetydningene er forskjellige. Her er noen eksempler: bati - marteli, haki - pioĉi, servi - sklavi, kudri - tajlori, regi - reĝi, kaperi - pirati, viziti - gasti. Likedan kan man finne par hvor A- formene er ligner, men O- formene er forskjellige, f.eks.: eleganta - danda, nobla - nobela, lerta - majstra, kuraĝa - heroa, proksima - najbara, dolĉa - miela. Kontroller selv betydningen til tilsvarende O- former i ordboken.

Man kan si, at det eksisterer forskjellige grunnleggende ord, som man går ut fra ved ordlaging. Ved BROS/ går man ut fra grunnordet broso, som er navnet til verktøyet, og lager av det verbet brosi (ved å bytte ut O med I). Ved KOMB/ er grunnordet kombi ( som selvfølgelig kalles handling). Fra kombi kan man lage handlingssubstantiv kombo ( ved å erstatte I med O), og ordet for den angående verktøyet, kombilo ( ved å legge til IL og O- endelse).

Handlingsrøtter blir ofte kalt verbaj eller verbkarakteraj, fordi man hos dem naturlig ser verbet som den grunnleggende formen. Derfor forekommer handlingsrøtter normalt i ordbøkene i verbform.

Egenskapsrøtter blir ofte kalt adjektivaj eller adjektivkarakteraj, fordi hos dem ser man A-endelses formen som grunnleggende. Derfor blir egenskapsrøtter vanligvis presentert som adjektiv i ordbøkene. Også røtter, som oftest opptrer med E- endelse, blir tradisjonelt kalt adjektivkarakterisk.

Røtter som hverken har egenskaps- eller handlingskarakter blir ofte kalt substantivaj eller substantivkarakteraj. De blir normalt presentert som substantiv i ordbøkene.

O -endelse

Endelsen O tillegger ingenting til den egne betydningen til roten. Substantivet er enkelt navn på denne saken:

A-endelse

Endelsen A viser at man beskriver den nevnte saken. A = «relatert til den aktuelle saken, slik som saken» o.l.:

Når roten til adjektivet har betydning som egenskap, vil adjektivet vanligvis vise en egenskap. Slike adjektiver har ikke store variasjoner i forhold til kontekst:

Når roten til adjektivet ikke har egenskap som betydnig, kan adjektivet vise forskjellige typer beskrivelser. Vanligvis vil betydningen av et slikt adjektiv variere svært i forhold til konteksten:

Når roten ti ladjektivet har en handlig som betydning, kan adjektivet ha svært forskjellige betydninger. Det kan bety «relatert til den aktuelle handlinge» o.l. Et slikt adjektiv kan også ligne på ANT-partisipp eller INT-partisipp med A-endelse:

Noen slike adjektiver likevel en egen betydning som egenskap:

Noen slike adjektiv ligner på passiv partisipp: komplika - komplikita. Ved de enkle adjektivformene er det uinteressant om rotens handling skjedde eller ikke, det er bare egenskapen som er interessant. Noen ganger eksisterer egenskapen i seg selv. De tilsvarende partisippformene viser alltid, at handlingen har skjedd eller skjer.

Mange mener, at noen av disse adjektivene, særlig korekta, bør unngås med egenskapsbetydning. Noen til og med mener, at slik bruk er feil. Ifølge de betyr komplika bare " komplikanta " eller " rilata al kompliko ", og korekta ifølge de bare betyr " korektanta " eller " rilata al korekto ". Men noen av disse adjektivene er aldri blitt kritisert, selv om de er helt like. Slike her ordlaginger har likevel hørt hjemme i esperanto fra begynnelsen, og eksempler finnes rikelig i hos mange forfattere fra Zamenhof til i dag. I noen tilfeller kunne et slikt adjektiv med flere betydninger forårsake misforståelser, og da måtte man omskrive setningen, men det gjelder for alle ord med flere betydninger. Roten til slike adjektiv er handling, men grunnet betydning av egenskap til de adjektiviske formene kunne man tenke, at roten er egenskap. Da risikerer man å gjøre feil med å legge til IG- suffiks til den enkle verbformen ved å bruke kaŝigi, i stedet for kaŝi, komplikigi i stedet for kompliki, korektigi i stedet for korekti, o.s.v. Slike IG- former har likevel andre, meget spesielle betydninger: kaŝigi = " igi iun kaŝi ion ", vekigi = " igi iun veki iun ", komplikigi = " igi iun kompliki ion " o.s.v. Man må heller ikke tenke, at de enkle verbformene har betydningen " esti tia ". Korekti betyr ikke " esti senerara ", men " igi senerara ". Kompliki betyr ikke " esti ĝene malsimpla ", men " igi ĝene malsimpla ".

E- endelse

Ordlaging ved hjelp av E- endelse ligner mye på bruken av A- endelse. E =   " forholde seg til saken, slik som saken " o.l.

Verbendelser

I =   " gjøre en bestemt handling ( eller være i en bestemt tilstand), som har nær forbindelse til betydningen til roten ". ( Endelsen I representerer her alle verbendelser: I, AS, OS, US og U. )

Handlingsrotord med verbendelse har alltid sin egen betydning:

Et verb laget av en ikke- handlende rot viser handling, som på noen måte er nær betydningen til roten. Ofte er det helt innlysende, hvilken handlingen det er, men noen ganger må man nøle. Ved mange ikke- handlende røtter er tradisjonen allerede fastsatt, hvilken handlingsbetydning de får med verbendelse, men noen røtter blir aldri brukt i verbform, og man har enda ikke besluttet, hvilken handlingsbetydning de skal ha.

Hvis en rot i seg selv viser egenskap eller tilstand, betyr verbformen normalt " være slik " eller handle med slik egenskap ":

Normalt betyr ikke et slikt verb "bli slik" eller "gjøre slik". Ved egenskaps- eller handlingsrøtter bruker man suffiksene IĜ og IG for å skape slike betydninger.

Hvis roten viser verktøy, apparat eller lignende, betyr verbet normalt " bruke et slikt verktøy på dets vanlige måte ".

Hvis roten viser et emne, betyr verbet vanligvis " utruste med et slikt emne ":

I disse verbene bruker man iblant suffikset UM, ofte unødvendig.

Hvis roten viser personon, homon, betyr roten vanligvis " handle som en slik person ", " ha rolle som et slikt menneske ":

Dyrerøtter og diverse fenomenrøtter betyr i en verbform " handle som et slikt dyr eller fenomen ":

Mange diversaj radikoj får verbbetydning, som ikke blir klargjort med andre regler enn de helt generelle, at de får verbbetydning, som på noen måte forholder seg nær til betydningen av roten:

Presiserende førelement

Man binder ofte sammen røtter ( og småord) og skaper sammensatte ord. De fleste sorter av sammensatte ord kalles her kombino. Et slikt ord består av to deler: cxefelemento, som gir den generelle betydningen til ordet, og preciziga antauxelemento, som presiserer den generelle betydningen.

Av hovedelementet SXIP kan man lage f.eks. den følgende kombinasjonen ( alltid med " nøytral " O- endelse):

Hovedbetydningen til slike her kombinasjoner er alltid "sxipo". Med diverse førelement skiller man forskjellige slags skip. Førelementene er meget forskjellige. VAPOR viser måten å få skipstypen til å fungere, BALEN viser målet for bruk av skipstypen, AER viser sted.

Oftest skiller førelementer forskjellige slag. Noen ganger handler det ikke om slag, men om del av hovedelementet, f.eks.: antaŭbrako = " den delen av armen, som finnes nærmest kroppen "; Orient-Eŭropo = " den østre delen av Eŭropo ". Østeuropa

En kombinasjon oppfører seg som enkel rot. Den kan motta alle slags endelser: vaporŝipo, vaporŝipa, vaporŝipe, vaporŝipi; rondiro, rondira, rondire, rondiri; piediro, piedira, piedire, piediri; helruĝo, helruĝa, helruĝe, helruĝi.

Man kan av kombinasjoner lage nye kombinasjoner:

En kombinasjon av flere røtter kan i teorien ha flere betydninger. Ingen grammatisk regel forklarer, at f.eks. sxargxvaporsxipo er sxargx-vaporsxipo og ikke sxargxvapor-sxipo ( "skip som på noen måte forholder seg til "sxargxvaporo", meningsløst ). Man må enkelt selv forstå hvilken av flere mulige teorier, analyser og betydninger er den rette. Forvirring skjer bare sjelden i virkeligheten. Skriftlig kan man ved behov bruke delingsstreker for klargjøring, som i sxargx-vaporsxipo. Generelt kan kombinasjoner med mer enn tre eller fire røtter være altfor vanskelige. I stedet for vaporsxipasocimembrokunvenejo foretrekker man å si f.eks. kunvenejo por membroj de vaporsxipasocio.

Sammenbindingsendelser

Etter forklarende førelement kan man legge O- endelsen imellom for å gjøre uttalen lettere eller forståelsen av kombinasjonen: puŝoŝipo, aeroŝipo, sangoruĝo o.s.v.

Man bruker ikke sammenbindingsendelser i slike kombinasjoner, hvor førelementet naturligst blir et adjektiv, hvis man oppløser kombinasjonen, til f.eks. dikfingro = " fingrospeco, kiu kutime estas pli dika ol la aliaj fingroj ". Det er knapt mulig å forklare betydningen på en naturlig måte ved å bruke ordet diko. Derfor sier man ikke dikofingro, heller ikke dikafingro, men ved behov dika fingro. Lignende er det ved handlingsord, hvor det presiserende elementet foran viser egenskap, som er resultat av handlingen: ruĝfarbi → farbi ruĝa, farbi tiel ke io fariĝas ruĝa; plenŝtopi → ŝtopi plena. Heller ikke i slike kombinasjoner bruker man sammenbindingsendelser. På samme måte i handlingskombinasjoner, hvor elementet foran viser måten til handlingen, bruker man ikke sammenbindingsendelser, men foretrekker ved behov å skille kombinasjonen: laŭtlegi → legi laŭte

Former som nigra-blanka er ikke kombinasjoner, men to separate ord som er skrevet sammen med en spesiell nyanse.

Hvis førelementet er et småord ( et slikt ord som ikke trenger endelse), bruker man normalt ikke legge til endelse. Ved behov kan man likevel legge til E- endelse: postsigno → postesigno ( letter uttalen ), postulo → posteulo ( letter forståelsen ). Det skjer likevel svært sjelden.

Andre endelser enn E kan forekomme etter et småord som førelement bare når det tillegges nødvendig betydning: unuaeco, = " egenskapen å være først " (unueco = " egenskapen å være som en "), antaŭeniri = " gå framover " (antaŭiri = " gå foran noe "). Forbindelsen EN (E+N) bruker man noen ganger også etter røtter som førelement: supreniro, ĉieleniro ( eller ĉieliro), hejmenvojaĝo ( eller hejmvojaĝo).

E som sammenbindingsendelse opptrer noen ganger, når førelementet er roten MULT: multe-nombro.

I kombinasjoner fra handlingsrøtter pluss POV, VOL eller DEV, bruker man normalt I som sammenbndingsendelse: pagipova, vivivola, pagideva. Det er bedre å forklare slike former som frazetvortojn. Man kan også bruke O i slike ord: pagopova, vivovola, pagodeva. Da er de kombinasjoner, men O i slike ord er mindre vanlig. Man kunne i prinsippet også bruke de helt uten sammenbindingsendelse: pagpova, vivvola, pagdeva, men slike former bruker man knapt i praksis.

Hvis hovedelementet er suffiks, eller hvis elementet fremst er prefiks, da bruker man ikke forbindelsesendelser.

I andre tilfeller av sammensetninger, frazetvortoj bruker man forbindelsesendinger etter andre regler.

Småord i kombinasjon

Noen småord blir ofte brukt med endelser. Også til disse endelsesordene kan man legge til et presiserende førelement:

Forklaring om kombinasjoner

Ofte kan man forklare betydningen av en kombinasjon med preposisjon:

Men ikke alle kombinasjoner er like lett å forklare. Noen trenger mer kompliserte forklaringer:

I et sammensatt ord kan det skjules mange ideer som ikke er uttrykt. En kombinasjon består av hovedelementet, som gir den grunnleggende betydningen, og førelementet, som viser noe karakteristisk, men kombinasjonen er ikke hele definisjonen av betydningen. Den virkelige betydningen av kombinasjonen er ikke bare avhengig av dets deler, men også av språktradisjonen.

Ofte nøler man mellom f.eks. lada skatolo og ladskatolo, sovagxa besto og sovagxbesto, dikfingro og dika fingro. Ofte kan man uten skille bruke begge formene, men likevel er det en grunnleggende forskjell mellom kombinasjoner og slike to ord med adjektiv og substantiv. Når man lager en kombinasjon, skaper man et ord for en spesiell ide for en spesiell sort. Man nevner en slags ide som på noen måte blir sett på som spesiell, som på noen måte trenger eget ord. Når man bruker substantiv med tillegg, viser man normalt tilfeldig egenskap:

Et presiserende førelement viser da, hvilken art det er, ikke hvilket individet det er. Tillegget viser normalt, hvordan individet er, men det kan også vise, hvordan arten er ifølge sammenhengen. Derfor kan man også bruke tillegg for å nevne arter. Man kan si dika fingr i stedet for dikfingro. Man kan si vapora sxipo i stedet for vaporsxipo. Det er mulig å si sovagxa besto i stedet for sovagxbesto. Men det er ikke mulig motsatt, for ikke enhver dika fingro er dikfingro, ikke enhvert vapora sxipo er vaporsxipo, og ikke ethvert sovagxa besto er sovagxbesto.

Det er ofte en misforståelse, at man ikke kunne lage kombinasjoner, i hvilket førelementet er et egenskapsord. Faktisk lager man slike ord regelmessig, f.eks. altlernej , altforno, dikfingro, sekvinberoj, solinfano, sovagxbesto, sanktoleo, og mange andre. De er helt korrekte. Men man kan ikke enkelt skyve sammen substantiv med adjektivtillegg, hvis man ikke har noe spesielt mål. Man kan ikke si belfloro, hvis man helt enkelt vil si bela floro.

Mange tenker, at man ikke kan gjøre kombinasjoner, hvis hovedelementet viser handling, og hvis førelementet viser objektet til handlingen, f.eks.: leterskribi, voĉdoni, domskonstrui. Det er likevel ikke rett. I slike kombinasjoner er førelementet ikke et vanlig objekt, men viser karaktertrekk til handlingssorten. Slike kombinasjoner er betydelig forskjellig fra uttrykk med to ord skribi letero(j)n, doni voĉo[j]n o.s.v. I skribi leteron viser at objektet et konkret objekt til skrivingen, mens i leterskribi karakteriserer LETER bare slaget av skriving. Noen ganger har lignende verb nyansebetydning til prøving: fiŝkapti = " prøve å fange fisk ". Slike verb må en forklare som frazetvortojn.

Orddannelse av setningsdeler

I en setningsdel ( en gruppe av sammenhørende ord) kan bli skjøvet sammen av et etterfølgende element. Det kalles ordlaging av setningsdelen. Resultatet er frazetvorto. Av den originale setningsdelen beholder man bare de viktigste elementene. Endelser og andre mindre viktige element faller vanligvis bort. For å lette på uttalen eller forståelsen kan man likevel bevare ordklasseendelsen i den ordinære setningsdelen, men J- endelsen og N- endelsen bevarer man ikke.

Når man setter sammen setningsdeler ved hjelp av verbendelse eller O- endelse, representerer endelsen en skjult ide. Hva endelsen representerer, må man lære spesielt for hvert slikt ord:

Man bruker også "vortigitajn " småsetninger som forelement til kombinasjoner. Oftest er hovedelementet et suffiks:

Mer ekstrem og mer sjelden form av sammensetning er ordlaging av sitat. I en slik ordlaging, som er en sort av setningsdellaging, lager man ord av hele utsagnet ( virkelig eller innbilt). Man bevarer da alltid de hele ordene til det originale sitatet sammen med alle endelser: "Vivu!" → [vivu]- (krii) - I → vivui = rope "vivu!", hilse noen med skriket "vivu!". Bemerk, at U- endelsen er igjen. Vanlige ord kan ikke ha to ordklasseendelser etter hverandre. Men vivui er ikke et vanlig ord. Det er ordlaging av et sitat, og U-endelsen er absolutt nødvendig for betydningen. "Ne forgesu min" → [ne forgesu min]-(floro)-O → neforgesumino = blomstersorten forglemmegei ( navnet har bakgrunn fra den blå blomsten til forglemmegei, som er symbol på trofast kjærlighet)

Affiks

En liten gruppe med røtter (cirka 40) kalles afiksoj. De er røtter, som man bruker hovedsaklig i sammensatte ord. Noen er suffiks - etteraffiks. De forekommer etter andre røtter. Andre er prefiks - føraffiks. De brukes foran andre røtter.

Det er særlig tradisjonen som bestemmer, hvilke røtter som kalles affikser. Man kunne likevel si, at afikso estas radiko, por kiu validas specialaj reguloj en la vortfarado. Noen av de tradisjonelle affiksene er etter den definisjonen vanlige røtter. I forklaringene foran her av vanlig ordlaging var noen eksempler med røtter, som man tradisjonelt kaller affikser.

De fleste av suffiksene fungerer som hovedelement i kombinasjonen. Det, som står foran suffikset, er presiserende førelement. Men for de fleste suffiksene eksisterer det en spesiell regel, som begrenser de mulige relasjonene mellom hovedelementet og førelementet. For vanlige røtter eksisterer ikke slike begrensninger.

Suffiksene ACX, CXJ, EG, ET, IN, NJ og UM oppfører seg slettes ikke slik. Ord laget med disse suffiksene er hverken kombinasjoner eller setningsdeler. Disse suffiksene er altså ekte affiks.

De fleste av prefiksene fungerer som presiserende førelement i kombinasjonen. Det, som står etter prefikset er hovedelementet, hvis betydning på noen måte blir presisert med prefikset. Men det eksisterer normalt en spesiell regel, som begrenser de mulige relasjonene mellom prefikset og hovedelementet.

Prefiksene GE og MAL oppfører seg likevel ikke slik. GE og MAL forandrer betydningen så mye av det etterfølgende elementet, at man kan forklare det som en ordinær kombinasjon ( ikke som setningsdel). GE og MAL er da virkelige affikser.

I prinsippet kan man bruke alle affiksrøttene som ordinære røtter. Noen affikser er til og med meget ofte brukt slik. Andre, f.eks. CXJ og NJ, blir meget sjelden brukt som vanlige røtter. Noen eksempler om slik bruk framkommer i de følgende forklaringene om forskjellige affiks.

Ved affiks bruker man normalt ikke sammenbindende endelser som i dormoĉambro. Man sier ikke f.eks. ekokuri, eksosekretario, ŝipoestro. Sammenbindende endelser bruker man ved affiks bare mer eller mindre når det er absolutt nødvendig for betydningen eller forståelsen, f.eks. unuaeco, antaŭenigi, posteulo.

Partisippsuffiksene ANT, INT, ONT, AT, IT og OT oppfører seg litt spesielt.

Noen røtter, som man vanligvis ikke klassifiserer som affiks, oppfører seg likevel på noen måte som prefiks eller affiks. Man kan kalle dem afiksecaj elementoj.